1. apr. 2008

Pas på! Global APRILSNAR?


Global aprilsnar?

Her til morgen så jeg i JP :-O at Kurt Westergård angiveligt skulle have tegnet Geert Wilders med en bombe i hovedet.

Tegningen er trykt i en hollandsk avis. Jeg har set tegningen og synes ikke den ligner en Westergård-tegning.



Se tegningen her: http://www.spitsnieuws.nl/archives/binnenland/2008/03/westergaard_tekent_wilders.html

Linket kan være svært at komme ind på, så ehhh, du kan også se tegningen her (ikonet for gruppen):

http://www.facebook.com/group.php?gid=28423030048&ref=share

Synes ikke rigtig tingene passer sammen - eller måske synes jeg snarere at tingene passer for godt....ingen af de andre aviser har endnu skrevet om denne nye tegning og det er ellers den mest sete artikel på JP. Jeg lugter et samarbejde. Nogen sidder og slår sig på lårene af grin.

Tror du, at det er en aprilsnar?

3 kommentarer:

Anonym sagde ...

hi, hi, den skulle først komme på P-Magazine i morgen, men den er på i dag, for i morgen er det jo ikke 1. april !

http://www.p-magazine.com/blog/2008/03/31/%e2%80%9cik-vind-nog-steeds-dat-wilders-zijn-film-moet-laten-zien%e2%80%9d/

Ellen E. sagde ...

@ Anni Løndal de Lichtenberg (og @bjarne thyregod)
Hvad er forskellen på en moderat muslim og en fundamentalistist islamisk muslim ?
Samme forskel som på en førernazist og en naziarmbindsmedløber ?
Nr. 1 er et 'svin' ? Nummer 2. er bare ligemeget, for de er jo ikke en nr. 1 kategori ?

Moderate muslimer får muslimerbørn, der selv kan læse og forstå Koranen, som de vil.

Hvis vi indfører 'Mein Kampf' undervisning i skolen, 3 timer om ugen fra 1. klasse til 10. klasse, hvor moderate nazier underviser (folk der var imod og overrasket over verdenskrigens start og koncentrationslejrenes gaskamre og ovne, altså som 98% af alle tyskere og 99.9% af alle mennesker på jorden i 40-45), bliver børnene i skolen så moderate nazister, yderligående nazister, antinazister eller ikke-nazister. Skal islams moderate Korandyrkere udbrede koranen mere end moderate 'Mein Kampf'-dyrkere ?

Hvilket eksperiment er mest skrækslagne for mest åbne overfor ? Moderat islam eller megamoderatnazi ?

Kan du se problemet nu Anni Løndal de Lichtenberg - muslimer/islam-file-vennekære elsker ?

Al anden vrøvle filosofi er nonsens. Indrøm I er blanke, I kender ikke islam eller 'moderate, demokratiske, kritiske euro nazier i dialog' ? ? ?

Islam er en fascistisk erobringsreligion, og I falder for muslimer-nonne-tørklæde tricket: de uskyldige, hellige, gode, moderate repræsentanter for profeten, Allah og Koranen og muslimerne ædle ambition: et liv i gud som Allah kræver. Tilbage til Arabien med dem ! Og deres delledanske-hallal. Og også deres delledanske hallal-elskere, der ikke har lært muslimsk erobringsstrategi, fordi de ingen muslimervenner har, og de ikke har lært at læse det selv i Koranen !

SE det i øjnene: vi skal have ligeså meget udvandring de næste 30 år, som vi har haft indvandring de sidste 30. Og de skyldige i indvandringen bør også selv følge med indvandrene ud: ingen racisme, imperialisme, kolonisme eller landsundergravende forræderi i vor tid !

@ Jakob Schmidt-Rasmussen: "HuT's talsmand, , er blevet dømt efter racismeparagraffen, fordi han har opfordret til racemord på jøder."

HVORFOR er Allah/Muhammed/Koranen ikke DØMT for det samme, HVORFOR denne racisme og diskrimminering ?

Fadi Abdullatif CITEREDE KUN Allah/Muhammed/Koranen.
ALLE MUSLIMER er forpligtede på Allah/Muhammed/Koranen.
Men OGSÅ på at SNYDE de vantro for at fremme Islam !

Og det kan de i Danmark p.gr.a. de dumme blonde danske dunkle mørkemænd og kvinder, der ikke kan se islam. Koranen opfordrer til religionskrig, racemord, slavehandel og meget meget mere, og det står i den for altid. Hvem elsker den religion ? DE MODERATE 250.000 eller 325.00+ ?

Jostein Gaarder sagde ...

Anni Løndal de Lichtenberg har du lest Matthias Küntzel ?

Anni Løndal de Lichtenberg fordreide historieoppfatning og Hitlers arv: Islamsk antisemittisme i Midt-Østen


Av dr. Matthias Küntzel, statsviter og forfatter, bor i Hamburg, Tyskland. Hans bok “Djihad und Judenhass, Über den neuen antijüdischen Krieg”, ble utgitt i 2002. [1]


Ingen her har glemt det skrekkelige som skjedde under den siste krigen i Midt-Østen, i fjor sommer. Men hvem husker forhåpningene fra året før, sommeren 2005, da Israel, på tross av massiv intern motstand, trakk alle sine tropper og beboere ut av Gaza? Den gang var det mange som håpet at Gazastripen ville utvikle seg til å bli en modell for regionen og ville kunne bli kjernen i en “palestinsk” stat ved siden av Israel. Men det som skjedde var det motsatte. Nesten umiddelbart ble territoriet forvandlet til en utpost i en krig mot Israel, med nye våpendepoter og fabrikker som sprang opp overalt. Fra Gaza bombarderte islamister den jødiske stat med hundrevis av kassam-raketter. Hvorfor? Det var likt det som skjedde i Sør-Libanon, som etter at Israel hadde trukket hæren ut i 2000, ble forvandlet til et oppmarsjområde: Hizbullah installerte over 12.000 raketter, levert av Iran via Syria, nær grensen til Israel.[2]

Området ble omgjort til en base for aggresjon, med et velutviklet system av forsvarsposisjoner og tunneler. Fra disse ble israelske tropper angrepet den 12.7.2006. Hvorfor?
I både Gaza og Libanon eksisterte muligheten for en normalisering av forholdet til Israel, noe som med all sannsynlighet ville ført til en økonomisk oppgang. Så, hvorfor prioriterer Hizbullah og Hamas våpen og krigføring i stedet for fred og velstand? Hvorfor blir de egget frem av Iran – et land som hverken har en grensetvist med Israel eller et “palestinsk” flyktningproblem? Dette er svaret til Hizbullahs leder, Hassan Nasrallah: «Israel er en kreftsvulst i regionen. Og når en svulst oppdages, må den skjæres vekk».[3]

Dette er hva Hamas-leder Khaled Mash’al har sagt: «Før Israel dør, må det bli ydmyket og nedverdiget.… Vi skal sørge for at det mister synet, vi skal sørge for at det mister sine hjerner».[4] Imens lover Irans president Mahmoud Ahmadinejad: «Snart vil denne skampletten bli fjernet fra kjerneområdet i den islamske verden – og dette målet er oppnåelig».[5]

Det siste eksempelet jeg vil trekke frem er en uttalelse fra Mohammad Hassan Rahimian, representant for Irans øverste leder, som står enda høyere i det iranske hierarkiet enn Ahmadinejad. Den 16.11.2006 erklærte han at: «Jøden er den trassigste fiende troende har. Og den avgjørende krigen vil bestemme menneskehetens skjebne… Den 12. imams ankomst vil innlede en krig mellom Israel og sjiamuslimene».[6]

Mange vestlige kommentatorer ignorerer slike utsagn fordi de er så avsindige. Men var Hitlers taler noe mindre vanvittige? Hitler trodde oppriktig på sin propaganda og forsøkte med sin særegne bruk av ordet, å “befri” Verden fra jødene ved å myrde dem. Islamister tror også oppriktig på sine hatefulle tirader. De feirer “selvmordsangrep” mot enhver jøde som «frigjøringshandlinger».Det faktum at mennesker som ikke er islamister deltar i denne feiringen, åpenbarer enda et likhetstrekk med nazitiden. Jeg tenker her på påvirkningen av antisemittiske hjernevaskingsteknikker, som har blitt mer raffinerte siden Josef Goebbels’ dager. Et av instrumentene i denne hjernevaskingen er Hizbullahs satellitt-TV-stasjon, Al-Manar, som når ut til millioner av mennesker i den arabiske og islamske Dens popularitet skyldes uttallige videoklipp som benytter spennende grafikk og rørende musikk for å fremme “selvmords” handlinger. Al-Manar har til og med gjort ‘Zions Vises Protokoller’ – Hitlers lærebok for Holocaust – om til en såpeopera.
I episode etter episode nærer denne serien fantasien om en verdensomspennende jødisk konspirasjon: Jødene stod bak begge verdenskrigene, jødene oppfant kjemiske våpen, jødene ødela Hiroshima og Nagasaki med atomvåpen – altså, jøder har påført menneskeheten kun død og ødeleggelse. De mest blodtørstige scener blir sendt i muslimske hjem av Al-Manar. I én scene, sier en rabbiner til en ung jøde: «Vi har mottatt en befaling ovenfra. Vi trenger et kristent barns blod for de usyrede brød til Pesach (påskefesten)». I neste sekvens blir et vettskremt barn tatt fra nabolaget. Så viser kameraet et nærbilde av at barnets strupe blir skåret over. Blodet spruter fra såret og renner ned i en metallskål. Her blir middelaldersk antisemittisme banket inn i fellesbevissheten til muslimske familier med en suggererende kraft lik den i nazistenes film“JudSüβ”. Et barn som ser slike bestialske scener vil forbli påvirket for resten av sitt liv. Det vil ta generasjoner å fjerne denne mentale giften fra menneskers sinn. Da den Hizbullah-provoserte krigen med Israel brøt ut sommeren 2006, fikk denne investeringen i antisemittisme i stor skala, sin lønn. Tenk på bildene av døde sivile i Libanon og barna i Beit Hanoun som ble drept av en israelsk granat på avveie! Når Israels hær ser seg nødt til å forsvare seg, er ikke resultatet pent for noen av partene. Men det som er avgjørende er hvilken kontekst man ser bildene i. Der den antisemittiske emosjonelle infrastrukturen har blitt bygget opp over mange år, blir betydningen av slike bilder åpenbar for alle. På denne måten har et grunnleggende hat til Israel og jødene i stor skala blitt fostret, inkludert også i dem som ingenting har med Hizbullah å gjøre Sjeik Hassan Nasrallah kan føle seg tilfreds - i ly av sin stilling som leder for Hizbullah og ansvarlig for Al-Manar.

Det finnes enda et likhetspunkt med nasjonalsosialismen – bisarr som den er: Det er Holocaust-fornektelse, slik den er forkynt av den iranske presidenten, med bifall av Hamas og Hizbullah. Her blir enten de døde drept for annen gang, siden det blir fornektet at de ble myrdet først gang, eller ofrene blir utsatt for antisemittisk hån, slik som i de iranske karikaturtegningene. Én av dem viste Anne Frank til sengs med Hitler. Dette er for oss utrolig ondsinnet, men det er likevel en del av iransk utenrikspolitikk. Jeg vil komme tilbake til denne saken senere. Faktum er at hverken en eneste muslim eller jøde ville blitt drept i sommer dersom Hamas og Hizbullah hadde valgt fredens vei i stedet for å gå til krig. Enda en gang har jødefobi ført til fryktelige lidelser. Fred i Midt-Østen krever kamp mot denne hatske propagandaen. Men hva er årsaken til hatet? Er det sionisme og snedig israelsk strategi? Eller kan det være at jødefobi er en integrert del av islam? Hvorfor og hvordan kom antisemittismen til regionen? Disse er spørsmål jeg nå vil ta opp. Jeg akter å se det i et historisk perspektiv. Foredraget mitt tar for seg fire reiser inne historien. Den første tar oss 80 år tilbake i tid: Hvordan var relasjonene mellom jøder og muslimer i Egypt på 1920-tallet?

Islamische Moderne…

Gjør dere klar for en overraskelse: På 1920-tallet ble ikke Egypts jøder isolert og hatet, men var en akseptert og beskyttet del av samfunnslivet. De hadde medlemmer i parlamentet, holdt stillinger ved det kongelige hoff og i viktige posisjoner i økonomiske og politiske kretser. Den egyptiske befolkning var også positivt innstilt overfor jødene.[*]«Det er verdt å understreke», rapporterte en journalist fra Wien, «at den jødiske butikkeieren og forhandleren nyter stor popularitet hos den lokale befolkning, og de flesteholdesforåværesværtærlige».[7]

Hvordan var dette mulig i et land der islam er statsreligion? Ufattelig nok er denne hundreårige historien til islamsk modernisme nå fullstendig glemt. Denne fasen startet på begynnelsen av 1800-tallet og slo ut i full blomst i årene mellom 1860 og 1930. I 1839 for eksempel, erklærte den ottomanske sultanen likhet for jøder og kristne; og denne likheten ble innskrevet som lov i 1856. Motivasjonen for dette var ikke bare press fra de europeiske kolonimaktene, men også ut fra den ottomanske elites ønske om å tilnærme seg europeisk sivilisasjon.

Jødenes dhimmi-status innebar selvfølgelig at deres situasjon ikke forbedret seg overalt på én gang. Noen jødiske samfunn ble utsatt for ydmykelser i flere arabiske land. Men jøder bosatt i byer kunne i hvert fall bli parlamentsmedlemmer, inneha statlige stillinger, og etter 1909 kunne de bli vervet til militærtjeneste.[8]

Brorparten av den islamske eliten på 1920-tallet levde ikke etter sha’aria-loven. I Tyrkia ble den avskaffet av Kemal Atatürks regime i 1924. I 1925 begynte sekulariseringen av Iran under Reza Sjah. Sha’aria-loven gjaldt kun i den personlige sfære i Egypt, ellers hadde lovgivningen europeiske forbilder.[9]

På denne tid var islam underordnet nasjonen, der muslimer, kristne og jøder nøt like rettigheter i stedet for at nasjonen var underordnet islam.[10]

Sionistbevegelsen ble på samme måte akseptert med et åpent sinn. Redaktøren av den egyptiske avisen al-Ahram skrev for eksempel: «Sionistene er nødvendige for regionen. Pengene de vil tjene, deres intelligens og standhaftighet, som er karakteristisk for dem, vil uten tvil bringe ny vitalitet til landet».[11]

I samme ånd skrev en tidligere egyptisk minister, Ahmed Zaki, i 1922: «Den sionistiske idéens seier er vendepunktet i oppfyllelsen av et ideal som er meg så kjært - gjenoppblomstringen av Orienten».
I 1926 gav således den egyptiske regjeringen en varm velkomst til en jødisk lærerforeningsdelegasjon fra det britiske mandatområdet. Senere reiste studenter fra Det egyptiske universitetet på en offisiell tur til TelAviv for å delta på et idrettsstevne .
Da konflikteniPalestinaeskalertei1929, beordret innenriksdepartementet at informasjonskontoret deres skulle sensurere alle antisionistiske og antijødiske avisartikler.[12]

Så sent som i 1933 tillot den egyptiske stat ett tusen jødiske immigranter å lande i Port Said da de var på vei til Palestina.[13]

Det var derfor ikke så rart at det tyske nazistpartiets avdeling i Egypt var fortvilet i 1933. «De brede massers utdanningsnivå er ikke avansert nok for forståelsen av raseteori. En forståelse av den jødiske trussel er ennå ikke blitt vekket her», erklærte en talsmann for Kairos nazister i 1933.[14]

For å oppsummere vår første tur inn i historien: 30 år etter etableringen av den sionistiske bevegelsen, og 20 år før opprettelsen av staten Israel, var relasjonene mellom jøder og muslimer i Egypt, Tyrkia og Iran bedre enn noen gang. Dette faktum viser nettopp hvor fleksibelt Koranen kan tolkes i en gitt historisk situasjon. Riktignok hadde kristen antisemittisme kommet til regionen i perioden med europeisk innflytelse , men dens innflytelse var begrenset til kristne kretser i Østen. Det var på 1930-tallet at dette begynte å endre seg. Og det bringer meg til den andre historiske reisen.… og den islamske reaksjonen

For tradisjonelle islamister var modernitetens fremgang en grov fornærmelse. Deres motstand la fundamentet for det som nå til dags blir beskrevet som den “islamistiske” bevegelsen; det vil si, en bevegelse som kombinerer islamsk fundamentalisme med jihad, forstått som en permanent, hellig krig. Den var fra begynnelsen av både antimoderne og antijødisk. Dens tre fremste forkjempere var Amin al-Husseini, utnevnt til Stor-Mufti av Jerusalem i 1921; den syriske sjeik Izz al-Din al-Qassam som ble drept av britiske soldater i 1934 og den karismatiske Hassan al-Banna som grunnla Muslimsk Brorskap i Egypt i 1928.[15]

Deres felles lærer var Rashid Rida, en religiøs lærd som var sterkt influert av saudiske wahabiter. Ridas tre prominente studenter fulgte mesteren og krevde gjenopptagelse av sha’aria-lovene og tradisjonell islam for å drive vestlig sivilisasjon ut av Palestina og den arabiske verden - før den skulle bli nedkjempet i Verden for øvrig. Deres jødefobi var en krigserklæring mot invasjonen av liberale idéer i den islamske verden. Ingen steder var denne invasjonens innvirkning mer splittende enn i Palestina. Muftien klaget over dette på en konferanse av religiøse lærde:«… De [jødene] har her spredt sine vaner og skikker som er i opposisjon til vår religion og hele vårt levesett. Først og fremst blir våre unge moralsk ødelagt. Jødiske jenter som springer rundt i kortbukser, demoraliserer vår ungdom ved sin blotte tilstedeværelse».[16]

For al-Husseini var “Jerusalem” selve brennpunktet i “islams gjenfødelse” i dens reneste form, og Palestina var utgangspunktet for kampen mot modernismen og jødene, den som nå skulle begynne. Men for øyeblikket fant ikke de antijødiske pogromene, som muftien organiserte i Palestina på 1920-tallet, gehør i resten av den arabiske verden.

For å oppsummere: Mens konflikten mellom sionismen og antisionismen på overflaten så ut til å handle om land, skjulte den en langt større konflikt. Det gjaldt spørsmålet om hvordan man skulle forholde seg til moderniten. Mens modernister som regel hadde forsøkt kompromiss med sionistene, fordømte islamistene ethvert forsøk på å nå frem til en forståelse med jødene, som forræderi. I 1937 fremla Storbritannia den første to-stats løsningen i Midt-Østen-konfliktens historie i form av Peel-planen. Dette kompromisset ble i første omgang støttet ikke bare av sionistene, men også av moderate Palestina-arabere og flere arabiske regjeringer. Muftien derimot avviste bestemt delingsplanen og lyktes til slutt å gjennomtrumfe sitt syn. Men frem til midten av 1937 var det en noenlunde balanse mellom de to strømningene. Så begynte bildet å endre seg. Nazi-Tyskland tok til å blande seg inn i striden på islamistenes side. Og det bringer meg til mitt tredje emne:

Islamisme og nasjonalsosialisme For muftien var nazi-Tyskland mer enn en alliert i kampen mot Frankrike og Storbritannia. Han kjente til naziregimets sanne natur og søkte derfor en allianse med den så tidlig som våren 1933. Berlin avviste ham til å begynne med. På den ene side hadde Hitler allerede i Mein Kampf erklært sin tro på at araberne var rasemessig underlegne. På den annen side var nazistene svært forsiktige med ikke å forspille den britiske ettergivenhet. I juni 1937 endret nazistene derimot kurs. Den utløsende faktor var Peel-kommisjonens plan for en tostats løsning. Berlin ville for all del hindre skapelsen av en jødisk stat, og ønsket dermed muftiens tilnærmelser velkommen. Arabisk antisemittisme fikk nå en ny og mektig sponsor. En sentral rolle i propagandaoffensiven ble spilt av en nazi-radiostasjon som nå er nesten glemt. Siden Berlin-olympiaden i 1936 hadde en liten radiostasjon sør for byen, Zeesen, vært tilholdsstedet for Verdens kraftigste kortbølgesender. Fra april 1939 og frem til april 1945 nådde Radio Zeesen ut til de analfabetiske muslimske massene med daglige arabiske programmer, som også ble sendt på farsi og tyrkisk. På den tid var radiolytting på torgene, basarene og i kaffehusene en del av dagliglivet i den arabiske verden. Nazistenes Zeesen-sending, med sin dyktige blanding av antisemittisk propaganda, Koranssitater og arabisk musikk, var den desidert mest populære radiostasjonen. De allierte ble under krigen fremstilt som løpegutter for jødene, og et bilde av de “Forente Jødiske Nasjoner” ble banket inn i lytterne. Samtidig ble jødene angrepet og kalt islams verste fiender. «Jøden har aldri siden Mohammads tid vært muslimens venn. Jøden er fienden, og det behager Allah å drepe ham».[17]Fra 1941 ble Zeesens arabiske programmer regissert av muftien av Jerusalem, som hadde emigrert til Berlin. Minst like viktig som denne tekniske innovasjonen var at muftien oppfant en ny form for jødehat ved å støpe den om i en islamsk form. Muftien ville «forene alle arabiske land i et felles hat mot britene og jødene», Stormufti av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, hadde flere møter med naziledere i Berlin. Den nazistiske ideologien har bestandig hatt tilhengere på ledernivå i den muslimske verden. Da stormuftien kom til Berlin, ble han kåret til “Araberverdens Führer” av det muslimske samfunnet i Tyskland. som han skrev i et brev til Hitler. Men europeisk antisemittisme hadde vist seg å være et inneffektivt redskap i den arabiske verden. Hvorfor? Fordi den europeiske fantasien om en verdensomfattende jødisk konspirasjon var fullstendig fremmed for det opprinnelige islamske synet på jøder. Kun i legenden omkring Jesus Kristus virket jødene som en dødelig og mektig kraft, som angivelig gikk så langt som å drepe Guds enbårne sønn.

Islam var en helt annen sak. Her var det ikke jødene som myrdet Profeten, men Profeten som myrdet jødene i Medina. Derfor utviklet ikke de karakteristiske trekkene til den kristne antisemittismen seg i den muslimske verden. Det fantes ingen frykt for en jødisk konspirasjon eller herredømme, ingen anklager om djevelsk ondskap. I stedet ble jødene behandlet med forakt eller overbærende toleranse. Dette kulturelle tankegodset om at jødene, av alle folk, skulle representere en varig trussel for muslimene og Verden, virket absurd. Muftien grep tak i det eneste som virkelig beveget de arabiske massene: Islam. Han var den første som oversatte kristen antisemittisme til islamsk språk, og skapte dermed “islamsk antisemittisme”. Hans første viktige manifest bar tittelen: ‘Islam-jødedom: Stormuftiens appell til den islamske verden i året 1937’. Dette 31-siders heftet nådde hele den arabiske verden, og det fins indikasjoner på at naziagenter hjalp til å produsere det. La meg sitere en liten del av det: «Kampen mellom jødene og islam begynte da Mohammad rømte fra Mekka til Medina… Jødenes metoder var, selv i de dager, de samme som nå. Som alltid var baktaling deres våpen… De sa at Mohammad var en bedrager… de begynte å stille Mohammad meningsløse og uløselige spørsmål… og de forsøkte å ødelegge muslimene… Dersom jødene kunne forråde Mohammad på denne måten, hvordan vil de da ikke kunne forråde muslimene i dag? Versene fra Koranen og Hadith beviser for deg at jødene var islams mest standhaftige fiender og forsøker fortsatt å ødelegge vår tro». Det vi her har fremfor oss, er en ny, popularisert form for jødehat, basert på den orientalske eventyrtradisjonen, som beveger seg uavbrutt frem og tilbake mellom det sjuende og tjuende århundre. Klassisk islamsk litteratur har som regel behandlet Mohammads sammenstøt med Medinas jøder som en mindre betydelig episode i Profetens liv. De antijødiske delene i Koranen og Hadith hadde ligget i dvale eller var blitt tillagt liten vekt i de tidligere århundrene. Disse elementene fikk nå nattliv og ny kraft. Nå begynte muftiene å tillegge den påstått fiendtlige holdningen Medinasjødiske stammer hadde til Profeten, en virkelig kosmisk betydning. Han plukket ut de tilfeldige, hatske utbruddene en finner i Koranen og Hadith, og hamret dem inn i muslimske sinn ved enhver anledning – inkludert via kortbølgesenderen i Berlin. Radio Zeesen var en suksess ikke bare

Den arabiske liga ble opprettet i 1944: Formålet var å ivareta panarabiske interesser. En hovedaktør bak opprettelsen var Hitlers partner, Haj Amin al-Husseini (i midten; les s.48). I Kairo i 1964 vedtok ligaen å opprette “Palestinas frigjøringsorganisasjon” (PLO) for å kjempe mot Israel, blant annet ved å drepe og terrorisere jødiske sivile. Araberlandene trengte denne løsningen for å slippe å bli anklaget for krigsforbrytelser. I følge internasjonal krigsrett blir en suveren stat som med hensikt rammer en annen stats sivile, definert som krigsforbryter. Med PLO og Hamas kan suverene arabiske stater ramme jødiske sivile, og i tillegg motta internasjonal støtte. Dette også fordi opprettelsen av PLO satte i gang en falsk, moralsk politisk kampanje i Vesten. PLO med sine morderiske aksjoner og falsk propaganda har klart å overbevise en stor del av Vesten om at jødenes identitet, historie og sædvanerett til jødenes fedreland Israel, egentlig tilhører en ny etnisk gruppe: Palestina-araberne, og et land, Palestina – som aldri har eksistert. Det må ikke glemmes at det var Romerriket, altså europeerne, som endret navnet på landet til ‘Palestina’. Dette ble gjort etter at de endelig hadde seiret over det jødiske opprøret mot okkupasjonen i år 70 e.Kr. Dette var den sanne okkupasjon! Den vestlige verden, som er vant til 2000 år med falske anklager fra kirken, har vist seg å være god jord for arabernes falske propaganda. i Kairo; den hadde en effekt i Teheran også. En av dens trofaste lyttere var en viss Ruhollah Khomeini.

Da den 36-år gamle Khomeini returnerte til Qom fra Irak vinteren 1938, «hadde han med seg en radiomottaker laget av det britiske selskapet Pye… Radioen viste seg å være et godt kjøp… Mange mullaer samlet seg i hjemmet hans, ofte på terrassen, om kveldene for å høre på Radio Berlin og BBC», skriver hans biograf, Amir Taheri. Selv det tyske konsulatet i Teheran var overrasket over propagandaens suksess. «Over hele landet står åndelige ledere frem og sier at ‘den tolvte imam er blitt sendt til Verden av Gud, i Adolf Hitlers skikkelse’», blir det sagt i en rapport som ble sendt til Berlin i februar 1941.Så, «uten noen form for sendebud, har en stadig mer effektiv form for propaganda vokst frem, som ser Føreren og Tyskland som svar på enhver bønn… En måte å fremme denne trenden på er sterkt å understreke Mohammads kamp mot jødene i gamle dager og Førerens i dag».[18]

Selv om Khomeini ikke var en tilhenger av Hitler, kan disse årene godt ha formet hans antijødiske holdninger.

Så la meg oppsummere mitt tredje punkt: I 1937 begynte Tyskland å spre en islamsk antisemittisme som smelter sammen det tradisjonelle islamske synet at jøder er mindreverdige, med det europeiske synet at de er mektige og snedige. I samme stund ser vi at jødene blir hånet som “svin” og “aper”, mens de samtidig blir demonisert som verdenspolitikkens marionetter. Denne spesifikke form for antisemittisme ble kringkastet til den islamske verden via Radio Zeesen. Samtidig ble det Muslimske Brorskap i Egypt tungt subsidiert av Nazi-Tyskland, og brorskapets antijødiske oppvigleri ble oppmuntret. Man kunne ikke lenger snakke om en balanse mellom islamske modernister og islamister. Radio Zeesen stanset sine sendninger i april 1945. Men det var først senere at dens hat virkelig begynte å gi gjenklang i den arabiske verden. Og det bringer meg til mitt fjerde og siste punkt.

Verdens annen splittelse Etter 8.5.1945 ble nasjonalsosialismen bannlyst over nesten hele Verden. I den arabiske verden derimot fortsatte den nazistiske ideologien å gi gjenlyd. I sin reportasje fra rettsprosessen mot Adolf Eichmann i 1961, diskuterte Hannah Arendt de arabiske mediers reaksjon på rettssaken:«… aviser i Damaskus og Beirut, i Kairo og Jordan skjulte hverken sin sympati for Eichmann eller skuffelsen over at han «ikke hadde fullført arbeidet». En reportasje fra Kairo den dagen rettssaken startet, flettet faktisk inn en aldri så liten antitysk bemerkning i sine kommentarer og klagde over at det ikke hadde funnet sted ‘et eneste tilfelle der tyske fly fløy over en jødisk bosetning og slapp en bombe på den gjennom hele den siste krigen».[19]

Et inderlig ønske om å se alle jøder utradert ble også uttrykt i april 2001 av spaltisten Ahmad Ragab i Egypts nest største avis, den statskontrollerte Al-Akhbar: «[Gi] takk til Hitler. Han tok hevn på israelerne på forhånd, på “Palestina-arabernes” vegne. Vår eneste klage mot ham er at hans hevn ikke var fullstendig nok».[20]

Etter 8.5.1945 ble det åpenbaret en todelt splittelse av Verden. Splittelsen av de politiske og økonomiske systemer er velkjent som “den kalde krigen”. Den andre delingen - som ble fordunklet av den kalde krigen - hadde å gjøre med den fortsatte innflytelsen av det nasjonalsosialistiske tankesett. Delelinjen var trukket allerede innen 1946 og hadde tilknytning til datidens mest anerkjente arabiske politiker, den tidligere muftien av Jerusalem – så vel som til mye av Vestens opportunisme. I 1946 ble al-Husseini ettersøkt av blant andre Storbritannia og USA for krigsforbrytelser. I årene mellom 1941 og 1945 styrte han muslimske SS-divisjoner fra Berlin, og han er personlig ansvarlig for at tusenvis av jødiske barn, som ellers kunne vært spart, døde i gasskamrene. Alt dette var kjent i 1946. Likevel valgte Storbritannia og USA å unngå rettsforfølgelse av al-Husseini for ikke å spolere forholdet til den arabiske verden. Frankrike, som holdt ham i varetekt, lot ham komme seg unna. Årene med arabisk-språklig nazipropaganda hadde gjort muftien til den desidert mest kjente politiske figuren i den arabiske og islamske verden.[21]

Men det faktiske amnestiet som ble gitt av Vestmaktene i 1946, forsterket muftiens prestige enda mer. I frifinnelsen så araberne, som Simon Wiesenthal skrev i 1946: «Ikke bare europeisk svakhet, men også tilgivelse for tidligere og fremtidige hendelser. En mann som er fiende nr. 1 til et mektig rike – og som dette riket ikke greier å få stoppet– virker for araberne å være en passende leder».[22]

Nå begynte hans nazi-fortid å bli en kilde til stolthet, ikke skam. Den 10.6.1946, da overskriftene i verdenspressen annonserte muftiens “flukt” fra Frankrike,«… ble det i det arabiske kvarteret i Jerusalem og i alle arabiske byer og landsbyer flagget og pyntet ,og den store mannens bilde kunne ses overalt», rapportere en observatør.[23]

Men de som jublet mest for muftien var de muslimske brødrene, som på den tiden kunne mobilisere en million mennesker i Egypt alene.[24]

Det var i virkeligheten de som hadde organisert muftiens tilbakekomst, og som fra begynnelsen av forsvarte hans nazistiske aktiviteter, mot enhver kritikk. De to motstående syn på Holocaust kolliderte i november 1947 i Generalforsamlingen i FN. På den ene siden var det dem som så på Shoah (Holocaust) som en tragedie og dermed argumenterte for en deling av Palestina og grunnleggingen av to palestinske stater: En muslimsk, arabisk stat og en jødisk stat. På den annen side var det dem som gikk imot to-stats løsningen i prinsippet. Deres mest innflytelsesrike representant var ingen ringere enn Amin al-Husseini, som enda en gang spilte rollen som talsmann for “Palestina-araberne”. Ifølge al-Husseini burde araberne «sammen angripe jødene og tilintetgjøre dem så snart britiske styrker har trukket seg tilbake [fra det palestinske mandatterritoriet]».[25]

Det Muslimske Brorskap tolket likeledes FN-resolusjonen ut fra sitt anti-semittiske syn på Verden: Hassan al-Banna, Brorskapets leder, «betraktet FNs innblanding som en internasjonal sammensvergelse, utført av amerikanerne, britene og russerne under sionismens innflytelse».[26]

Som i 1946,i forbindelse med muftiens triumferende tilbakekomst, ble altså Holocausts realitet fornektet for annen gang, i 1947.Men det fantes et tredje synspunkt i den arabiske verden i 1947: Det var de som ikke var interessert i Holocaust for dens egen skyld, men som støttet delingsplanen av pragmatiske årsaker. Spesielt i Palestina var det mange arabere som støttet delingen, fordi de visste at «å kjempe mot delingen var nytteløst fordi araberne ikke hadde våpen og jødene hadde støtte fra USA og Storbritannia». Eller fordi de var blant de «titusener av arbeidere som fremmet den jødiske økonomien, særlig ved å arbeide i sitruslundene».[27]

«Mange palestinske arabere avsto da ikke bare fra å kjempe selv, men gjorde også sitt beste for å forhindre fremmede og de innfødte i å utføre militære aksjoner», skriver Hillel Cohen, den første lærde som systematisk undersøkte bevegelsene til de såkalte arabiske “kollaboratører”. «Å unngå krig og til og med oppnå enighet med jødene var, etter deres syn, best for den “palestinsk”/arabiske nasjon».[28]

Denne gruppen inkluderte arabiske ledere som sympatiserte med delingsplanen, riktignok bare som privatpersoner, siden de var redde for åpenlyst å motsi muftien og det Muslimske Brorskap. Blant dem var: Abdullah, emiren av Transjordan; Sidqi Pasha, statsminister av Egypt; Abd al-Rahman Azzam, den arabiske ligas overhode og Muzahim al-Pashashi, tidligere statsminister i Irak, som argumenterte med at: «Eventuelt ville aksept for den jødiske stats eksistens måtte komme, men foreløpig var det en politisk umulighet å anerkjenne dette offentlig».[29]

De arabiske ledernes feighet og Vestens kynisme som lot muftien unnslippe, banet vei for ett av de mest skjebnesvangre vendepunktene i det tjuende århundre: Det arabiske militærangrepet på Israel i 1948.De arabiske arméers nederlag brakte i 1952 enda en tidligere følgesvenn av nazistene til makten, Gamal Abdel Nasser. Han sørget for at ‘Zions Vises Protokoller’ ble spredt over hele den arabiske verden, og i 1964 kunne han forsikre Deutsche Nationalzeitung at: «Løgnen omkring de seks millioner myrdede jøder ikke blir tatt alvorlig av noen». Nå var det Sovjetunionens tur til å overse antisemittismen og Holocaust-fornektelsen hos en alliert.[30]

Videre hyrte Nasser mange nazikrigsforbrytere til å arbeide på deres tidligere ekspertfelt: Antijødisk propaganda.[31]

De hadde unnsluppet straffeforfølgelse ved å flykte til Egypt. Da Nassers felttog mot Israel mislyktes fullstendig også under Seksdagerskrigen i 1967, ble det tidligere hatet mot jøder nok en gang radikalisert i islamsk retning. Nassers antijødiske propaganda ble fortsatt ledsaget av en forkjærlighet for livets gleder. Nå ble antisemittisme blandet med islamistenes hat for sensualitet og livsglede, og popularisert som religiøs motstand mot «alle som forderver Verden». Det ble nå “oppdaget” at ikke bare var alt som var jødisk ondt, men alt som var ondt var jødisk. Den islamske antisemittismes viktigste manifest, avhandlingen «Vår kamp mot jødene», av den muslimske Bror Sayyid Qutb, ble distribuert i millioner av eksemplarer over hele den islamske verden med saudiarabisk hjelp. Den erklærer med hentydninger til Karl Marx, Sigmund Freud og Emile Durkheim at jødene er ansvarlige for Verdens moralske og seksuelle forfall: «Bak doktrinen om ateistisk materialisme finnes en jøde. Bak doktrinen om dyrisk seksualitet finnes en jøde, og bak familiens ødeleggelse og splintring av hellige forhold i samfunnet finnesenjøde».[32]

Nå ble Palestina erklært hellig, islamsk territorium (Dar al-Islam), der jøder ikke burde tillates å herske over en eneste landsby, og Israels ødeleggelse ble en hellig plikt. Den intellektuelle forvitringen spredte seg nå uhindret. Jøder begynte å bli svertet som “aper”, ved å vise til vers i Koranen, og påstanden om at fortæring av ikke-jødisk blod var en religiøs ritus for jøder, ble fremlagt som en vitenskapelig oppdagelse.[33]

De første ofrene for denne islamistiske kuvendingen var muslimene selv. «Kampen mot fordervelse» betyr undertrykkelse av ens egne sensuelle behov, og tilbakevendingen til «hellige sosiale bånd» betyr gammeldags undertrykkelse av kvinner.

Med den islamske revolusjonen i Iran 1979 oppnådde islamismen sin første store seier. Tre år senere begynte Hizbullah, under innflytelse av Khomeini, å bruke mennesker som bomber. Jødehatet var nå større enn dødsfrykten. Hver gang muligheten for en fredelig løsning viste seg i horisonten, druknet den i blodet til “selvmordsbombere”. Den første serie av dette slag startet i Palestina i 1993, nøyaktig i det øyeblikk da fredsprosessen i Oslo var i sin startfase. En ny serie begynte i oktober 2000, etter at Israel hadde trukket seg ut av Libanon og hadde kommet med de mest langtrekkende innrømmelser til da overfor den “palestinske” motparten under Camp David.[34]

Det var den samme logikken som dikterte at Israels tilbaketrekking fra Gaza i 2005 ville bli møtt med et regn av raketter. Så hvilke helhetlige konklusjoner kan vi trekke fra vår undersøkelse av historien?
For det første, når det gjelder den islamske verden, viser historien at en muslim definerer sitt forhold til Israel og jødene ut fra et strengt personlig valg. Muftien valgte bevisst å torpedere enhver løsning gjennom dialog, og Hamas har også tatt et bevisst valg i ønsket om å ødelegge Israel. Det er ingenting som er uunngåelig ved slike avgjørelser. Denne åpenbare sannhet er dessverre ikke åpenbar for alle. I Tom Segevs bestselger “Ett Palestina, komplett”, finner vi for eksempel på ny den fastlåste idé om to hver for seg forente folk som militært konfronterer hverandre. Hver av dem vil ha landet for seg selv. Derfor dreper jødene arabere og araberne dreper jødene – en voldsspiral der begge parter blir erklært like skyldige. Denne tingenes tilstand vil aldri kunne bli gjort til gjenstand for kritisk analyse. Fundamentalistiske posisjoner har også alltid eksistert i den sionistiske leieren. Men her har de enten blitt holdt under kontroll av statlige institusjoner eller blitt marginalisert av samfunnet. På den “palestinske” siden fortsetter imidlertid muftiens ånd å seire, og søker å bringe alt avvik til taushet. For det annet, med tanke på Europa kan vi se hvor katastrofale konsekvensene har vært, og fortsatt er i dag, av europeisk ettergivenhet overfor islamismen. Amin al-Husseini ble innsatt og støttet av europeiske krefter. I 1921 var det britene som utnevnte ham til mufti mot det “palestinske” flertalletsvilje. Det var tyskerne som, i årene 1937–1945, betalte for hans tjenester. Og det var franskmennene som lot ham rømme til Egypt i 1946, noe som gjorde det mulig for ham å fortsette sine aktiviteter. På tross av det felles ansvaret for situasjonen, fortsatte Europas politikere og medier å nekte for eksistensen av Hizbullahs og Hamas’ islamske antisemittisme. Men dersom denne faktoren ignoreres, blir graden av islamsk terror den nye målestokken for Israels skyld. Prinsippet blir da at dess mer barbarisk antijødisk terrorisme blir, dess mer skyldig blir Israel. Men de som gjør Israel til syndebukk for islamsk vold, danser ikke bare etter islamistenes “pipe”. De legger seg også flate for den nyeste versjonen av den eldgamle, europeiske, antisemittiske forestillingen om at jødene står bak alt som er galt, selv når det er de selv som er ofrene. Mangelen på klarhet blir da starten på å være medskyldig.

Om antisemittismen Til slutt litt om selve antisemittismen. Historiske kilder avslører det løgnaktige i antagelsen av at islamsk antisemittisme er forårsaket av sionismen eller israelsk politikk. Det er faktisk ikke eskaleringen av konflikten i Midt-Østen som har forårsaket veksten av antisemittisme. Det er heller antisemittismen som har forårsaket eskaleringen i konflikten igjen og igjen.
Det finnes en sikker måte å identifisere de sanne røttene til slik antisemittisme på, og det er å se på nåtidens holdning til Hitler og nazistene i den muslimske del av Verden. Dersom tyskere i Beirut, Damaskus og Amman hilses med komplimenter for Adolf Hitler, kan dette neppe være Israels verk. Når iranske tegneserier viser Anne Frank til sengs med Hitler, hva i all verden har dette med sionismen å gjøre? I dag pisker Ahmadinejad videre opp jødefobien med sin Holocaustfornektende kampanje. De som håner Holocaust som et «eventyr», påstår underforstått at jødene har lurt resten av menneskeheten de siste seksti år. De som snakker om det «såkalte Holocaust» insinuerer at nitti prosent av Verdens medier kontrolleres av jøder som systematisk hindrer oss i å forstå den “virkelige” sannheten. De som ser på jødene som en global, ondskapsfull makt, kan ikke offentlig kritisere Hitlers “endelige løsning”. I stedet vil de fornekte Holocaust overfor Verden, mens de samtidig får inspirasjon fra det i det skjulte, som en slags presedens som beviser at det lar seg gjøre, at en kan myrde millioner av jøder. Enhver fornektelse av Holocaust innebærer et underforstått ønske om å gjenta “bedriften”. Denne antisemittismen kan ikke lindres av noe jødene gjør eller av noe annet forsonende skritt en israelsk regjering måtte ta. De som er blitt offer for antisemittismens demoniserende vrangforestillinger, kommer til å se sine fordommer bekreftet uansett hva den israelske regjeringen gjør eller ikke gjør. Islamsk antisemittisme har ingenting med etniske særtrekk eller kulturelle særegenheter å gjøre. Det vi faktisk ser er gjenopplivingen av nazi-ideologien i en ny drakt.La meg derfor avslutte med en appell fra en muslim, den islamske lærde Bassam Tibi: «Kun når offentligheten tar et passende oppgjør med den antisemittiske dimensjonen av islamisme, vil det være mulig å si at de virkelig har forstått lærdommen av Holocaust».

[35] Noter:* Red. anm.: Det var ikke de arabiske egypterne som var positive til jødene – men de Ottomanske Tyrkerne, som i den tid okkuperte området. Jødene var nok mer positive til ottomanene enn til den egyptiske lokalbefolkningen som undertrykket dem.

1 Denne artikkelen ble først presentert ved den internasjonale seminarserien “Antisemittismen i forholdsmessig perspektiv”, med støtte fra Institution for Social and Policy Studies ved Yale universitet i New Haven, Connecticut, den 30.11.2006. En video av dette foredraget og diskusjonen som fulgte er nå tilgjengelig på http://www.yale.edu/isps/seminars/antisemitism/index.html

2 Kuwaiti Daily: Iran Delivered Missiles to Hizbullah in Lebanon via Syria, in: MEMRI Special Dispatch Series No. 765, August 19, 2004.
http://www.memri.org/bin/articles.cgi?Page=countries&Area=iran&ID=SP76504

3 Zit. nach Josef Joffe: Der Wahnsinn an der Macht, in: Die Zeit, 20. Juli 2006
http://www.zeit.de/2006/30/Israel_Gefahr

4 Zitiert nach: MEMRI, Special Dispatch, 7. Februar 2006.

5 Zitiert nach: MEMRI, Special Dispatch, 2. November 2005

6 ISNA, 16.11.2006, http://isna.ir/Main/NewsViews.aspx?ID=News-825902 , zit. nach: Iran-Forschung. Übersetzung aus Iranischen Medien, Berlin, 17. November 2006.

7 El-Awaisi, op. cit., p. 68. Det som den wienske journalisten bemerket i 1904 var fortsatt tilfelle i de påfølgende tiår, ifølge Gudrun Krämer, op. cit., p. 158.

8 Yossef Bodanski: Islamsk antisemittisme som et politisk instrument, Shaarei Tikva (The Ariel Center for Policy Research) 1999, S. 20-25.

9 Albert Hourani: Die Geschichte der arabischen Völker, Frankfurt/M. (Fischer Taschenbuch), 2000, S. 420.

10 Lewis: Semites and Anti-Semites, S. 136.

11 Stefan Wild: Zum Selbstverständnis palästinensisch-arabischer Nationalität, in: Helmut Mejcher: Die Palästina-Frage 1917–1948 (Paderborn 1993), S. 79.

12 Jankowski, op. cit.

13 See El-Awaisi, op. cit., pp. 22 ff.

14 Krämer, op. cit., p. 278.

15 “Han hater vestlig sivilisasjon med uanfektet iver,” rapporterte den amerikanske journalisten David W. Nussbaum etter et besøk hos muftien i 1946, “og utenom da han flyktet til Tyskland,hadde han all tid styrt vel klar av den.” Sitert i: Joseph B. Schechtman: The Mufti and the Fuehrer, New York: Thomas Yoseloff, 1965, p.289.

16 Uri M. Kupferschmidt: The Supreme Muslim Council. Islam under the British Mandate for Palestine, E. J. Brill, Leiden 1987, p. 250 and p. 252.

17 Seth Arsenian: ‘Wartime Propaganda in the Middle East’, The Middle East Journal, October 1948, Vol. II, no. 4, p. 421; Robert Melka: The Axis and the Arab Middle East 1930–1945 (University of Minnesota, 1966), pp 47 ff; Heinz Tillmann: Deutschlands Araberpolitik im Zweiten Weltkrieg (East Berlin, 1965), pp. 83 ff.According to Arsenian and Melka: Arabic broadcasting from Zeesen began in 1938.

18 Communication of the German Consulate in Teheran to the Auswärtige Amt on 2 February 1941; in Klaus-Michael Mallmann und Martin Cüppers, Halbmond und Hakenkreuz. Das Dritte Reich, die Araber und Palästina, Darmstadt (Wissenschaftliche Buchgesellschaft) 2006, p. 42.

19 Hannah Arendt, Eichmann in Jerusalem (Middlesex: Penguin, 1965), p. 13.20 Al-Akhbar,

20. April 2001. Ragab gjentok sine tanker i utgavene som utkom den 25. april og 27. mai 2001. Se Anti-Defamation League, Holocaust Denial in the Middle East: The Latest Anti-Israel, Anti-Semitic Propaganda Theme, (New York, 2001), p. 2
( http://www.adl.org/Holocaust/Denial_ME/hdme_genocide_denial.asp#1 ).

21 Küntzel, op. cit., p. 101-3.

22 Simon Wiesenthal: Großmufti – Großagent der Achse, Salzburg: Ried-Verlag, 1947, p.2.

23 Daphne Trevor, Under the White Paper (Jerusalem, 1948), pp. 206 ff. See also Gensicke, op. cit., pp. 251 ff and Küntzel, op. cit., pp. 48 ff and 146 ff.

24 See: Richard P. Mitchell, The Society of the Muslim Brothers, London 1969, p. 328.

25 Nicholas Bethell, Das Palästina-Dreieck (Frankfurt/Main, 1979), p. 381.

26 See Abd Al-Fattah Muhammad El-Awaisi, The Muslim Brothers and the Palestine Question 1928–1947 (London and New York: Tauris Academic Studies, 1998), p. 195.

27 Hillel Cohen: Army of Shadows. Palestinian Collaboration with Zionism 1917–1948, Jerusalem 2006; upublisert manus, p. 264.

28 Cohen, S. 259.

29 Sitert i Bruse Maddy-Weitzman: The Crystallization of the Arab State System 1945–1954, New York: Syracuse University Press, 1993, p. 80

30 Se Robert Wistrich: Hitlers Apocalypse. Jews and the Nazi Legacy (London: Weidenfeld & Nicolson, 1985), kapittel 9.

31 Küntzel, op. cit., pp. 70 ff.

32 Qutb skrev dette i 1950, men det kunne ikke oppnå aksept på den tid, da Nasser på så blodig vis undertrykte Det Muslimske Brorskap, en undertrykkelse Qutb selv ble offer for ved henging. Se Ronald L. Nettler: ‘Past Trials and Present Tribulations: A Muslim Fundamentalist Speaks on the Jews’, i Michael Curtis (ed.) Antisemitism in the Contemporary World (London, 1986), pp. 99 ff.

33 Denne påstanden finnes,foreksempel,i standardverket “Israels folk i Koranen og i Sunnaen” av dagens mest berømte sunniautoritet, og storimam ved Al-Azhar-universitetet i Kairo, Mohammad Tantawi, og som han presenterte i en doktorgradsavhandling som ble publisert i 1968/69. Se Wolfgang Driesch, Islam, Judentum und Israel (Hamburg, 2003), pp. 53 and 74. Den nyeste utgaven av denne bestselgeren kom i 1997.

34 Joseph Croitoru: Der Märtyrer als Waffe (Vienna, 2003), side 130 og side 165 ff.

35 Bassam Tibi, ‘Der importierte Hass. Antisemitismus ist in der arabischen Welt weit verbreitet’, Die Zeit, 6 Februar 2003.